Om bare tiden kunne gå litt saktere

I snart ett år har jeg sovet snute til snute med en fin fyr. Ikke min mann, men en liten gutt som snart skal feire sin første bursdag. En liten fyr som ble tatt hjem som en liten bylt da han var under døgnet gammel og som nå er en kvikk fyr som hver dag lærer nye ting.

Alle våre små har fått sove i vår seng den første tiden, men med lillebror har den første tiden blitt lang. Det er som om jeg helst vil at tiden skal gå sakte. Jeg vil nyte hver eneste lille ting han lærer før han lærer en ny. Jeg vil nyte det å kunne ligge snute mot snute før han plutselig er høyere enn meg og bruker førti i sko. For når man har eldre barn vet man at dette skjer fortere enn man skulle tro.

Man våkner liksom opp en morgen og har skolebarn. Og uka etter beynner jammen meg samme barnet på ungdomsskolen. Misforstå meg rett. Det er kjekt med store barn, men de skal jo være de store barna mine resten av livet. Liten, på mammas arm med snute mot snute hele natta (når man ikke får pupp) er man bare en kort tid.

Natt til lørdag hadde lillebror sin første natt i egen seng på eget rom. Den unge mannen sov godt fra 20.30 til 06.00. Mammaen sov elendig og hadde omtrent ti turer inn på naborommet. Bredte dyne på, lyttet etter pusten hans, så på de nydelige hendene på lammeskinnet, strøk over kinnet, flyttet på lekehunden slik at den hadde noen å sove snute mot snute med. Og tuslet inn i egen seng. Gang på gang. Ingen snutesoving for meg (av en eller annen grunn er det ikke så sjrmerende med snutesoving med mannen).

I natt våknet han i firetida og det var godt å snutesove en liten stund. Med den lille, store gutten. Og vemodig. Han er den siste babyen vår. Alt blir for siste gang med lillebror og det kjennes så rart. Det er en tid for alt, men av og til kunne tiden gått litt saktere. Slik at man kunne nyte mer. Og jeg kan ikke love at vi ikke skal snutesove hver natt neste gang pappaen reiser bort. Bare vi to, før han får skjeggvekst. Om noen få år.