Min nyeste kjærlighet

Jeg er lett å begeistre, men styres ofte av fornuften. Det gjorde jeg en tidlig høstdag da jeg fant denne godbiten i bruktbutikken på byens søppelplass.

Den var fantastisk å sitte i. Til å synke ned i, krype opp i og omslutte hele mine 175 cm. Pluss.
Den var diger. Minuspoeng.
Den hadde noe ved seg. Stort pluss.
Den hadde ikke fargene som jeg elsker mest. Grønt og rosa. Gammelrosa. Minus.
Vi har alt for mange lenestoler allerede, og i motsetning til pinnestoler er lenestoler ikke noe man bare stabler i garasjen. Og i alle fall ikke denne som dekker en liten kvadratmeter. Stort minuspoeng.
Den snakket til meg. Pluss.

Fornuften tok meg og jeg forlot stolen. Og hver eneste gang jeg var innom bruktbutikken den høsten smugkikket jeg på den. Den ble flottere og flottere for hver gang!

Så, en deg i desember, bare fikk jeg for meg at jeg måtte sjekke om den fortsatt stod der. Jeg kjente at jeg trengte stolen på tross av minuspoeng og utsiktene til muggen mann. Så jeg kjørte ut på søppelplassen og fant stolen der. Den ventet på meg. Jeg er sikker. Helt sikker. 

Og prisen er i alle fall ikke på minussida. 100 kr. Det er ikke mer enn hva jeg kan legge i handlekurven på brunn av manglende impulskontroll.

Så nå står den i stua vår. Ikke har vi plass og ikke var det mannens favoritt. Men han trenger jo ikke å sitte i den. Den kan jeg fikse helt selv.

Kulelampa stammer fra samme bruktbutikken. Sidebordet også. For tiden fullt av siste rest av juleblomstene.