Nissemagi

Jeg har hverken sluttet å blogge eller sovnet inn. Hjemme hos oss jobber vi med å holde oss friske, noe vi har blitt særdeles dårlige på. Men heldigvis var vi alle friske og raske julaften. Det er da noe.

Fra barndommens juler husker jeg godt julenissen. Spesielt de årene vi feiret med min mormor og morfar. Det var alltid morfar som var julenissen. Jeg begynte jo etterhvert å skjønne at det ikke var den ordentlige nissen og det året jeg var 9-10 år hadde jeg full kontroll. Det var selvsagt morfar som var nissen. Jeg kretset rundt ham og ventet på at han skulle snike seg bort (under påskudd av at han måtte på do) for å kle seg om. Morfar gjorde ingen tegn til å måtte på do og jeg kjente at jeg var frustrert. Det måtte da være klart for julegavene snart! Det var da det ringte på døra og julenissen kom inn. Jeg kikket fra morfar til julenissen og kjente at dette var mystisk. Kunne det være at han fantes likevel, julenissen? Nissemagi!

Dette året var det lillebror som opplevde nissemagien. Med fetter Espen på atten som julenissen. Lillebror både hilste pent, takket for gaven og sa hadet og god jul. Og storfornøyd med at nissen hadde vært der. Hos han.