6. desember - barndommens uvær

Med gårsdagens og dagens uvær og en Fb-venns mimring på facebook har jeg tenkt på barndommens store storm i dag. Orkan, mener jeg å huske at det var. I 1981, tror jeg. Skolen var stengt i flere dager og strømmen var borte i lange perioder. Og fastlandsforbindelsen til øya mine besteforeldre bor på var stengt. (Det var den både i går og i dag, men siden det nå i høst er åpnet tunnel under havet så kommer man seg frem.)

En av dagene, den gang da, pratet jeg med min morfar på telefonen. Jeg gav uttrykk for at jeg gjerne skulle ha sett Barne-tv og morfar lurte på om ikke mamma og pappa hadde spart strøm i ledningene. Det hadde nemlig han, så etter Barne-tv skulle han se Dagsrevyen. Jeg var temmelig sur på mine foreldre som ikke hadde gjort det for meg (og litt sjokkert over morfar som hadde løyet for meg).

Denne gangen har vi heldigvis hatt strøm og skolen var åpen i dag (til barnas store fortvilelse). At jeg ikke fikk kommet meg på jentetur får så være. København ligger der den ligger. Og det er ikke synd på meg. Jeg skal nemlig på julebord. Man må jo få med seg det som skjer når man først er hjemme.

            

Nissemagi

Jeg har hverken sluttet å blogge eller sovnet inn. Hjemme hos oss jobber vi med å holde oss friske, noe vi har blitt særdeles dårlige på. Men heldigvis var vi alle friske og raske julaften. Det er da noe.

Fra barndommens juler husker jeg godt julenissen. Spesielt de årene vi feiret med min mormor og morfar. Det var alltid morfar som var julenissen. Jeg begynte jo etterhvert å skjønne at det ikke var den ordentlige nissen og det året jeg var 9-10 år hadde jeg full kontroll. Det var selvsagt morfar som var nissen. Jeg kretset rundt ham og ventet på at han skulle snike seg bort (under påskudd av at han måtte på do) for å kle seg om. Morfar gjorde ingen tegn til å måtte på do og jeg kjente at jeg var frustrert. Det måtte da være klart for julegavene snart! Det var da det ringte på døra og julenissen kom inn. Jeg kikket fra morfar til julenissen og kjente at dette var mystisk. Kunne det være at han fantes likevel, julenissen? Nissemagi!

Dette året var det lillebror som opplevde nissemagien. Med fetter Espen på atten som julenissen. Lillebror både hilste pent, takket for gaven og sa hadet og god jul. Og storfornøyd med at nissen hadde vært der. Hos han.

 

Dagens dessert

Da jeg var innom Meny i dag fant jeg tilfeldigvi sbarndommens kjeks i hylla (jeg går som regel alltid forbi kjekshylla, men i dag var jeg virkelig fysen på noe søtt). Oko-ringer og Pepita. Det var ikke en skoleavslutning eller tentamen uten at jeg hadde en av disse med meg. Siden tiendeklassingen sitter med muntlig eksamen, fant jeg ut at dessert på en onsdag var helt på sin plass.

Barndommens Pepita var rektangulære, men de sirkelformede smaker like godt.

Og de kunne spises på samme måte som før. Ta av det ene kjekslaget, spis kremen og avslutt med det andre kjekslaget. Kjeksritualer skal man ikke kimse med.

OKO-ringene hadde dessverre mistet sin storblondtete kant. Da jeg var barn spiste jeg annenhver blonde for så å lage mønster med å ta annenhver av de gjenværende blondene. Etterpå spiste jeg tett rundt hullet for så å spise rosinen i pølsa, selve hullet. Skal det være så skal det være!

Hvilke kjeks var din barndoms favoritter?

I boks

Da jeg var skolebarn, på åttitallet, hadde alle slike matbokser med sort lukkemekanisme. Selv hadde jeg en i beige av den høye typen. Plass til to skiver delt i to og noen gulrotstaver. Perfekt i en liten ransel. Hvilken hadde du?

For en stund tilbake fikk jeg tak i en orange av den høye typen og på fredagens brukthandeltur på Karmøy (hestehandel mellom mannen og meg, jeg ble med på prøvekjøring av bil mot at vi stakk innom alle loppemarkedene på veien) kom jeg over en lav og brei i samme farge (ABR-senteret). Deilig nostalgi.

Blikkboksen i hvitt og brunt bare ropte på meg (Kopervik). Perfekt. Og dansk.

Navnene i parantes er for de lokalkjente. Jeg får ofte spørsmål om hvor jeg finner bruktkuppene mine og parantesen opplyser om det.

Har du kontakt med din indre gamlis?

Det har jeg. Sviskekompott med melk og sukker sørger for det.

Sviskekompott med melk og sukker er mormor. Barndomsminner. Smaken av sytti og åttitallet. Respatexbord og rørstoler.

Jeg prøver med jevne mellomrom å få resten av familien med på desserten. Nå er mitt eneste håp lillebor. Han ville i alle fall smake.

Og som en ekte gamlis liker man å ha teppe over beina mens man ser fjernsyn. Veronica, fra Hjelp, jeg er blitt mamma, har gavedryss hvor man kan vinne teppe fra InDesign og Hay. Stikk innom og bli med! Så blir det kanskje deg som kan spise sviskekompott med melk og sukker og varme bein mens du ser på fjernsyn.

I tjue år, i altslags vær, med sol og regn fra skyen

Ja, jeg har ikke blitt postmann i Skomakergata. Der i mot har jeg vært kjæreste med samme mannen i tjue år. Nøyaktig i dag. Det er over halve livet mitt, det. Og jeg går for tjue til. Når man er kommet så godt i gang kan man like godt fortsette.

Var vi ikke søte, og særdeles unge den gang da?

Beklager den dårlige kvaliteten, men det var lite digitalt i det Herrens år 1992.

Egenhjelp, en reprise

Noen dager føles det å ha tenåringer som å være i storm. I dag er en slik dag. Storm inne og storm ute. Som egenhjelp fant jeg ut at jeg skulle finne frem bildene og diktet jeg blogget om i november 2009. For å minne meg selv på at inni tenåringene finnes de søteste jenter og gutter. *mantra*

Den første teksten jeg oppdaget da jeg åpnet niendeklasse norskboka etter sommeren var dette diktet. Diktet traff meg rett i magen og fikk meg til å tenke. Jeg tenker på egen barndom og ungene mine sin barndom. Ting som har vært og aldri kan bli slik de var igjen. Å bli eldre gjør at man aldri tenker slik man gjorde. Og jeg trenger vel ikke å si at denne rørepinnen ble på sipperen av diktet?

Det barn du var skal du aldri bli

det barn du var skal du aldri bli
ingen kan hente frem
de drømmene som formet deg
de bilder som fylte sommernatten
med grønn sol og gule slanger



det barn du var skal du aldri bli
ingen kan åpne dørene
til de rom du har forlatt
du har lagt noe bak deg
du har mistet noe du holdt av
rom som var varme
rom fulle av vann og blomstertapet



det barn du var kan du aldri bli
ingen kan ta deg med til dagene
da klokken var et mysterium
da du visste alt om angst og kjærlighet
ingen kan gi deg den kvelden
da lek og latter fulgte deg inn i søvnen
og ingenting var umulig



det barn du var kan du aldri bli
den du er skal du snart glemme



Lars Saabye Christensen

Alle bildene er hentet fra mappene i 2004. Da var barna to, seks og åtte år.

11. desember: Polvottejula

Når man har feiret noen juleaftner sitter man igjen med mange juleminner. Ofte flyter minnene inn i hverandre, noen ganger husker man bare tingene fordi man har blitt fortalt hva som skjedde eller har sett bilder av det og noen ganger husker man en følelse, lukt eller stemning.

Julen 1978 var jeg fem år og vi feiret jul hos kusine Magnhild. Hvem som var der er jeg usikker på, men jeg regner med at det var vår lille familie, farmor og farfar, onkel Arne og kanskje noen til. Men det jeg husker er hva jeg fikk til jul. Mamma hadde, som jeg gjør selv når noen spør hva barna ønsker seg til jul, sagt at jeg ønsket meg polvotter. Ja, ikke det at jeg ønsket meg det dypt og inderlig, men jeg trengte det. Og polvotter fikk jeg. Såvidt min mor husker, fikk jeg fem par polvotter. Det jeg husker var følelsen da jeg pakket opp de siste parene. Tenk om jeg bare skulle få polvotter den jula! Og jeg husker at de fleste var røde, og at jeg fikk to par som hadde ruter i kontrastfarge frempå. Rutene liknet på vafler. Polvottevafler.

Merkelig nok husker jeg ikke hva annet jeg fikk den jula, men det må ha vært mer. Jeg smiler i alle fall på bildet.  Det er meg i pysjamasen.

Og moralen er. Ikke kjøp polvotter. Eller, husk å ønske seg flere ting enn en. Og unger husker de rareste ting. Jeg husker nemlig ikke noe annet jeg fikk den jula, eller hva som skjedde ellers den jula. Men polvottene. De både husker jeg og ser for meg. Med vaffelmønster.

Ha en flott tredje adventssøndag. Med eller uten polvotter.

6. desember - til og fra

Da jeg var barn solgte de noen søte, røde hjertepakkelapper. Jeg mener at det var til inntekt for en ideel organisasjon, men jeg er jammen meg ikke sikker. I alle fall, disse lappene var utrolig enkle og søte, syntes jeg. De siste årene har jeg sette etter dem uten hell. Mulig de er helt borte fra markedet eller jeg leter på feil steder. Lykken var derfor stor da jeg fant tre pakker på ett av høstens loppemarkeder. Til 1 krone pakken.

I går startet jeg julegaveinnpakninga og jeg ble så fornøyd med hjertene.

Det er faktisk min barnslige løkkeskrift. Jeg får visst aldri en moden håndskrift. Enten er den umoden løkke, rabletavleskrift eller trykte bokstaver.

Om noen vet hvem som solgte disse pakkelappene og om de fortsatt er i salg vil jeg gjerne vite om det. Jeg kunne tenkt meg noen flere.

På veggen - dobbeltgjengere

For en tid tilbake var jeg så heldig å vinne et bilde av Going Danish hos Høytrykk. Jeg valgte meg ut et bilde og da det kom i posten var det et helt annet.Først ble jeg litt sånn usj. Men da jeg så nærmere på bildet kjente jeg at det var helt rett selv om det ikke var det jeg i utgangspunktet ønsket meg.

Bildet minnet meg nemlig om noen. Bare se på bildet av ettårige Marie som sover i pappas armkrok.

Manen på bildet er jo dobbeltgjengeren til min pappa anno 1974. Det er rett og slett ett familiebilde jeg har vunnet og familiebilder må jo henge på veggen. Her i godt selskap med julekortbildet fra noen år tilbake. En feilsending med mening.

Og siden lillebror ikke var på julekortbildet har han fått sitt eget bilde på nattbordet.

Den gang jeg var barnebrud

I dag er det seksten år siden jeg, som 22-åring, gikk arm i arm med min far opp til alteret hvor det stod en annen 22-åring og ventet på sin brud. Kjolen var hvit, brudebuketten lang med røde rose og kala og dagen ble feiret med venner og familie. Bruden med midskill og brudgommen langhåret og med midskill. Og bildene var papirkopi som var vanlig i det Herrens år 1995.

Det føles ut som om det er veldig lenge siden samtidig som det føles som i går. Jeg kjenner fortsatt spenningen da jeg stod alene hjemme hos mine foreldre og ventet på at pappa skulle få kjørt mamma og lillesøs i kirka og komme tilbake for å hente meg. Vissheten om at det var en viktig dag. Og det å gå opp midtgangen mens han stod der framme. Kjekkasen min.

Og seksten år og fire barn senere er han fortsatt min kjekkas selv om midskillen er borte, håret er kortere og ansiktet modnere.

Dagen i dag blir feiret med take away-pizza hjemme med ungene. Det er en tid for alt.

Klestørk fra 70-tallet

Jeg har det gamle tretørkestativet som vi hadde som barn. Da jeg flyttet hjemmefra i fjor (ja, det kan da ikke være så mye lengre siden jeg flyttet fra mamma og pappa) fikk jeg stativet med meg og i atten år har det tørket vår klesvask. I helga fikk stativet besøk av gamle kjente. Klær jeg hadde da jeg var barn som nå skal varme lillebror. Ekte retro fra 1974-75, faktisk. Da jeg var ett-to år. En klesvask til å bli glad av.

Den unge mammaen som liksom ikke var så ung lengre

Min mor fikk meg da hun var 19 år. Kanskje ikke så uvanlig i det Herrens år 1973, men ung var hun okke som. Bare se!

Da jeg begynte på skolen hadde jeg den yngste mammaen i klassen. Nesten. Mammaen til Karl Johan var jo yngre, og hun så ut som en ordentlig ungpike. Veslemøy hadde en mamma som var nesten femti (at Veslemøy var yngst av fire søsken tenkte vi aldri på). Det var gammelt det! Og slik har årene gått. Jeg har vel tenkt på mine venninners foreldre som samme alder som de var da vi gikk på skolen. De man ikke ser så ofte blir liksom ikke eldre. Mens mamma. Jo, jeg har jo vært klar over at hun er over fem og tjue nå. Bevares. Jeg er da ikke helt ung selv. Men jeg har liksom ikke tenkt på det på den måten før jeg gikk tur for noen uker siden. Da slo det meg at mamma ikke er like ung lengre. Joda. Hun er fortsatt ung til å være min mor. Hun har jo ikke tatt sats og blitt mer enn de nitten årene eldre enn meg. Men hun er faktisk nesten seksti. Mer nøyaktig 57 år i dag!

Hipp hurra! Jeg er veldig stolt av den flotte og ikke lenger så purunge mammaen min.

Nå stikker vi bort i et pittelite selskap. Tenåringen har laget cupcakes og jeg har pyntet dem. Med glasur i mammas favorittfarge. Svart!

Fargen rosa og konfirmasjonsforberedelser

Den gangen den kommende konfirmanten ble født, i det Herrens år 1996, var det lite rosa babyklær. Fargene rødt, oransje og blått gikk mye igjen, og den nybakte mammaen var glad til. Hun var ikke så glad i rosa. Så den unge frøkna ble kledd i rødt, blått og oransje og så ut til å leve godt med det. Hun var vel godt over året da det første rosa plagget kom i garderoben, men i flere år var det lite rosa. Så begynte hun å ha egne meninger (hvilken uting) og rosa var definitivt en favoritt. Og det er det fortsatt. Fjorten år og favorittfargen er rosa. (Jeg inbilder meg at at det er min feil at hun er rosafrelst, Nine fikk nemlig rosa fra hun var baby og hennes favorittfarge er lilla og turkis.)

Da undertegnede var baby, i starten av syttitallet (det høres så fryktelig lenge siden ut) var babyene kledd i brunt, orange og gult. Undertegnede også. Og favorittfargen min ble etterhvert rosa. Mitt konfirmasjonsbord hadde rosa krydderbuketter som bordkort. Og såvidt jeg husker rosa lys, servietter og blomster. Jeg stod dog over den rosa tyllen jeg hadde til barnedåpen min (barnedåpen min husker jeg ikke, men det er blitt meg fortalt). At jeg senere har byttet favorittfarge til alle blåtoner viser vel kanskje at teorien min om at man elsker rosa for resten av livet om man ikke får det som liten ikke holder vann. Noen forsker blir jeg nok aldri.

Nå er 1996-modellen konfirmant og bordet skal pyntes i, ja nemlig, rosatoner. Og hvitt. Og sukkertøy og alt som ser søtt ut og smaker søtt. Og forsåvidt passer det til en søt pike. Men så trenger vi litt hjelp. Vi skal ha små krukker (ca 5 cm høye) på bordet. Og i disse vil konfirmanten ha godteri i rosatoner (og noe hvitt). Småbiter med godteri. Men hva? Mammaen har satt betingelse om at det ikke skal koste skjorta. Noen tips til sukkersøtt minigodteri?

Tre uker til den store dagen og noe sier meg at jeg må finne frem lister og lage mer detaljerte planer.

Tre år og fire dager

Og en rekke lite pene ord og slemme tanker. Ja, vi snakker om Marius.

Marius ble påbegynt 28.02.07. Med friskt mot (kan det ha vært ungdommelig dumdritisghet) og store planer om å bli ferdig innen kort tid utlyste jeg en konkurranse. Hvor lang tid tok jeg på å strikke Marius? Det var ikke måte på hvor stor tro leserene hadde på meg. Omtrent samme troa som jeg hadde på meg selv. I starten var jeg ivrig. 17.03.07 var jeg ferdig med to rette, to vrange og var begynt på mønsteret. Så gikk det som det ofte gjør.
Jeg kommer til ermene.

23.02.08 hadde jeg strikket i nesten ett år og Marius hadde vært fin om jeg bare hadde en arm. Men jeg har to, og da måtte jeg jobbe videre. Så kom påsken 2008. Marius ble ferdig, men funnet for kort og ble rekket opp igjen. Kan jeg si at motivasjonen var på bunn? Stort sett har Marius ligget i et rødt og hvitprikkete nett. Der har han ligget godt. Med jevne mellomrom har jeg tatt han frem. Mest for syns skyld. Men uka før vinterferien bestemte jeg meg for at nå fikk nok være nok. Nå skulle han bli ferdig. Planen var å få ham ferdig til treårsdagen hans (jadda, vi snakker fortsatt om en strikkegenser), men så var jeg opptatt, og i går da jeg la meg hadde jeg igjen halvannen omgang og avfelling.
Voila!



Om jeg er fornøyd? Nei! Den får meg til å se stutt-tjukk ut (eller kanskje jeg bare er det?). Brystpartiet er lite flaterende, ribben for vid og, og. Ja, men den er ferdig! Det er da noe. Og den ser jo pen ut der den ligger.







Så hva gjør jeg nå? Nå som det “o du store” prosjektet er ferdig? Jeg vil gjerne ha meg ei strikkajakke. På+ oinne seks. Med fine farger. Gjerne gråtoner og lilla eller isblått og noe annet. Så da skal jeg lete litt. Men først skal jeg nyte tilfredsheten over å ha strikket min første nye genser. I alle fall helt til i morgen.