søndag 16. oktober 2011

Om bare tiden kunne gå litt saktere

I snart ett år har jeg sovet snute til snute med en fin fyr. Ikke min mann, men en liten gutt som snart skal feire sin første bursdag. En liten fyr som ble tatt hjem som en liten bylt da han var under døgnet gammel og som nå er en kvikk fyr som hver dag lærer nye ting.


Alle våre små har fått sove i vår seng den første tiden, men med lillebror har den første tiden blitt lang. Det er som om jeg helst vil at tiden skal gå sakte. Jeg vil nyte hver eneste lille ting han lærer før han lærer en ny. Jeg vil nyte det å kunne ligge snute mot snute før han plutselig er høyere enn meg og bruker førti i sko. For når man har eldre barn vet man at dette skjer fortere enn man skulle tro.


Man våkner liksom opp en morgen og har skolebarn. Og uka etter beynner jammen meg samme barnet på ungdomsskolen. Misforstå meg rett. Det er kjekt med store barn, men de skal jo være de store barna mine resten av livet. Liten, på mammas arm med snute mot snute hele natta (når man ikke får pupp) er man bare en kort tid.


Natt til lørdag hadde lillebror sin første natt i egen seng på eget rom. Den unge mannen sov godt fra 20.30 til 06.00. Mammaen sov elendig og hadde omtrent ti turer inn på naborommet. Bredte dyne på, lyttet etter pusten hans, så på de nydelige hendene på lammeskinnet, strøk over kinnet, flyttet på lekehunden slik at den hadde noen å sove snute mot snute med. Og tuslet inn i egen seng. Gang på gang. Ingen snutesoving for meg (av en eller annen grunn er det ikke så sjrmerende med snutesoving med mannen).


I natt våknet han i firetida og det var godt å snutesove en liten stund. Med den lille, store gutten. Og vemodig. Han er den siste babyen vår. Alt blir for siste gang med lillebror og det kjennes så rart. Det er en tid for alt, men av og til kunne tiden gått litt saktere. Slik at man kunne nyte mer. Og jeg kan ikke love at vi ikke skal snutesove hver natt neste gang pappaen reiser bort. Bare vi to, før han får skjeggvekst. Om noen få år.



Etiketter:

9 Kommentarer:

Klokken 16. oktober 2011 kl. 22:34 , Blogger Margrethe sa ...

*snufselitt*

 
Klokken 16. oktober 2011 kl. 23:14 , Blogger Frk.Virrum sa ...

Sukk...
Sånn er det. Akkurat sånn. forstår godt dine nattlige turer...
Min minste, som ikke lenger er liten men straks 4, sover ennå snute til snute med meg, hver natt...
Egen seng har hun, men...
Folk får si hva de vil, snutesoving er ikke verken farlig for mor eller barn. Tror jeg.

Stor klem!

 
Klokken 16. oktober 2011 kl. 23:53 , Blogger silje-sin sa ...

Snutesoving, for et herlig ord;) Og jeg kjenner meg godt igjen, for jeg nyyyyter også vår siste baby! Tida går så fort, og det er noe helt eget med de fine babyene:) Jammen er vi heldige:) Ha en fin ny uke! klem fra Silje.

 
Klokken 17. oktober 2011 kl. 08:40 , Blogger Banebakken sa ...

Åhh, ja.. nydelig, rørende innlegg!

Min lille persille er 4 måneder gammel, og selv om han er min første - syns jeg tiden går så fort at jeg blir nesten litt skremt av det!
Han utvikler seg hver eneste dag, hvert sekund..

Skulle så gjerne så gjerne hatt en liten pauseknapp :)

 
Klokken 17. oktober 2011 kl. 08:51 , Blogger Jane sa ...

Rørende innlegg må jeg si. Og snutesoving var det søteste ordet ever. Må si jeg gjorde min gode andel av det selv når poden var liten, og jeg savner den tiden...
De vokser opp så altfor fort og man rekker nesten ikke å følge med i svinga før de blir altfor store.
Nyt hvert sekund :0)

Finfin uke til deg.
klem Jane.

 
Klokken 17. oktober 2011 kl. 10:43 , Anonymous mimouna sa ...

Åh, her kjenner jeg meg igjen. Det første året går så fryktelig fort, i alle fall når man vet at dette blir siste babyen.

Heldigvis er det jo mange kjekke ting man kan gjøre med større barn også, men den nærheten man har den aller første tiden er noe helt spesielt.

 
Klokken 17. oktober 2011 kl. 23:28 , Blogger Inger-Lise sa ...

Sukk.. Snutesoving er det beste som finnes, og for et vakkert ord du har laget på det! <3
KLEM

 
Klokken 24. oktober 2011 kl. 19:57 , Anonymous Hanne sa ...

Ble blank i øynene. Opplever noe tilsvarende om dagen med min nr. fire som er 6 måneder. Det er så endelig nå. Alt nytt har også et snev av "for siste gang " over seg. Dessuten er jeg eldre og mye mere lettrørt nå enn da de tre andre var små..

 
Klokken 17. november 2011 kl. 10:44 , Blogger s h i n e d e s i g n sa ...

He he, nå måtte jeg smile litt! Kjenner meg godt igjen :-) Utrolig flott og velskrevet blogg, jeg er glad jeg fant deg! Shinedesign.

 

Legg inn en kommentar

Så hyggelig at du tok deg tid til å legge igjen en hilsen! Det setter jeg stor pris på.

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden