Det barn du var skal du aldri bli

Den første teksten jeg oppdaget da jeg åpnet niendeklasse norskboka etter sommeren var dette diktet. Diktet traff meg rett i magen og fikk meg til å tenke. Jeg tenker på egen barndom og ungene mine sin barndom. Ting som har vært og aldri kan bli slik de var igjen. Å bli eldre gjør at man aldri tenker slik man gjorde. Og jeg trenger vel ikke å si at denne rørepinnen ble på sipperen av diktet?

Det barn du var skal du aldri bli

det barn du var skal du aldri bli
ingen kan hente frem
de drømmene som formet deg
de bilder som fylte sommernatten
med grønn sol og gule slanger



det barn du var skal du aldri bli
ingen kan åpne dørene
til de rom du har forlatt
du har lagt noe bak deg
du har mistet noe du holdt av
rom som var varme
rom fulle av vann og blomstertapet



det barn du var kan du aldri bli
ingen kan ta deg med til dagene
da klokken var et mysterium
da du visste alt om angst og kjærlighet
ingen kan gi deg den kvelden
da lek og latter fulgte deg inn i søvnen
og ingenting var umulig



det barn du var kan du aldri bli
den du er skal du snart glemme



Lars Saabye Christensen

Alle bildene er hentet fra mappene i 2004. Da var barna to, seks og åtte år.

Å vende kappen etter vinden

Innlegget er flyttet hit.