Ja, musebestemora har også kommet inn, nå sitter hun og koser seg med julestrømpen sin
Lørdag ettermiddag skulle jeg starte adventspyntinga. Jeg dro ned loftstrappa til vår ikke alt for ryddige kryploft og klatret opp. Fant kassene med jule- og adventspynt og tenkte at jeg skulle plukke med meg de tingene som vi bruker i adventstida. Det første jeg løftet på var Nines julestrømpe. I sidesynet så jeg at noe var galt. Det var mange små hull på baksida. Rart. Den så da ikke slik ut da jeg pakket den ned i januar. Jeg snudde strømpen og så at broderiet også hadde hatt besøk og det hang to små musebæsj der.
- Geeeeeiiiiiiir!!!!!!! hylte jeg.
Ventet to sekund og hylte minst like høyt en gang til. Hvorfor innfant ham seg ikke på stedet? Stakkars mannen trodde nok at noen var døde. Og de var jo det jeg var redd for. Å finne døde (og levende) mus i eska. *angst*
Jeg styrtet ned loftstigen ( i den grad man kan det uten å brekke noe) og hadde aller mest lyst til å hoppe oppå en stol. Så musa ikke tok meg. Ja, for i mitt hode var musa (med slekta på slep) på vei ned stigen og klar til å angripe meg. Mannen bare stod der og prøvde å få oversikt over mus og koner.
Han tok ned eska julestrømpen hadde ligget i og vi fant ut at en av nissene mamma har strikket også hadde hatt besøk. Ellers var det ingen tegn til mus. Døde eller levende. Etter en del vurderinger frem og tilbake (skulle vi tømme loftet ( vi snakker om hundre esker pluss løsøre), sette ut feller eller hva skulle vi) gjorde jeg det smarteste. Jeg ringte mamma, som er mer redd for mus enn meg. Smrart trekk! Klokka var etter seks en lørdagskveld og mamma og pappa hadde ingen musefeller i hus. Heldigvis hadde mannens foreldre noen musegodsaker for hånd og i løpet av kvelden kom det på plass.
Og loftet. Det har jeg ikke nærmet meg siden lørdag. Og det går noen dager til før jeg tør tenke på det. Jeg har nemlig hatt nok med å tenke på musebestemor og alle musungene som kravler, danser og feirer jul på loftet mitt. I min julepynt. Og tenk om det lager hull i taket og stuper ned i senga mi? Det er stor sansynlighet for det, kjenner jeg på meg. Om de ikke kommer løpende i ansiktet på den som åpner trappa neste gang. Det blir i alle fall ikke i mitt ansikt. *dytter mannen foran meg*
Etiketter: Hverdagsliv, Jul